Physio Practice Part 6

Daniela dyttet Sara, som satt på gulvet, til siden, tok tak i bena hennes og snudde henne på magen. Hun satt på underbenet til Sara, vendt mot føttene. Sara kunne kjenne at noe ble plassert rundt anklene hennes og strammet fast. Daniela så fortsatt på føttene til Sara, og gled litt lenger opp til hun satt på bunnen til Sara. Så tok hun en av lærremmene som hun tidligere hadde mistet på cellegulvet og bandt knærne til Sara godt sammen også. "Nesten ferdig!" sa Daniela, og Sara kjente Daniela reise seg og feste noe bak på jakken med en annen stropp. Til sin samtidige forbauselse og skrekk kjente Sara at de bundne føttene hennes ble løftet og tilsynelatende på en eller annen måte festet til baksiden av jakken.

"Hørt noen gang om en hogtie, kjære? Å, du kan ikke engang svare med kneblet! I alle fall, du vet det nå! Ikke mer moro og ikke mer å trampe rundt! Sånn! Og så søte små tær du har..." Det var en ganske uventet bemerkning! Likevel var det ikke helt overraskende da Sara la merke til at Daniela fiklet med tærne.

Tilsynelatende visste Daniela hva hun gjorde fordi det kilte som faen! «Hei, hihi-hahaha», ville Sara egentlig rope, men det kom bare et dempet «Miiiimmmpff» ut gjennom kneblet. "Kiler du, min kjære? La meg se!" Daniela la de lange neglene over Saras fastklemte og oppover fikserte føtter. "Miiimmmpff, Miiimmmpff! Miiiiiihiimmpff!" I løpet av en pustepause hørte Sara Daniela si: "Unnskyld meg? Jeg blir alltid overrasket over hvor effektivt dette gag-systemet er! Du vet, en smart pasient som i utgangspunktet var ganske skeptisk til gagen sa senere: "Det holder liksom boblene i champagnen!" Uansett, jeg må forberede noe annet nå. Ikke løp fra meg i mellomtiden, hehe!"

I det øyeblikket Daniela slengte døren bak seg, kom Sara sakte til. Hun skjønte raskt at hun var veldig stramt og omfattende bundet, med armene stramt rundt overkroppen og føttene trukket opp bak henne.

Fortsatt liggende på magen prøvde hun å rulle over, men syntes det var veldig vanskelig med knærne og anklene bundet sammen. Bortsett fra å fikle på stedet, var det beste hun kunne gjøre å krype litt, men bare i skritt på noen få centimeter. Og hver gang hun prøvde gjorde beltet i skrittet seg igjen... Hun måtte innrømme at hun likevel på en eller annen måte ble positivt overrasket over det. Imidlertid hadde det kileangrepet før vært mye mer intenst – det var rett og slett sinnsykt! Egentlig hadde hun alltid ønsket å bli kilt nådeløst og nådeløst. Til tross for sin mer enn uvanlige situasjon syntes hun litt synd på at Daniela hadde gitt opp så raskt.

Etter noen få øyeblikk, hvor lengden hun ikke kunne ha kvantifisert, kom hennes logiske sinn tilbake. For en merkelig situasjon! Hvordan ville det ende? Eller rettere sagt, hvordan ville ting fortsette?

Vel, alt i alt fant hun det nesten interessant og fant seg selv mer nysgjerrig enn redd. Sara var selvsikker og ikke klaustrofobisk. Og på et tidspunkt ville de annonserte to timene i "det individuelle venterommet" være over. Så hun bestemte seg for å slappe av. Og faktisk, den tette, konstante selvklemmen fikk henne til å føle seg merkelig trygg, og det myke underlaget og det bokstavelig talt myke miljøet rundt henne hadde en beroligende snarere enn skremmende effekt på henne. "Innrøm det!" tenkte hun for seg selv."Du sa til 'legen' eller hva den personen var deg selv: Du føler deg alltid stresset og forhastet, og med hvert trinn i livet ditt planlegger du de neste og de ti følgende handlingene! Så slapp av og slapp av! Du trenger ikke gjøre noe akkurat nå fordi du ikke er i stand til det uansett!" Og så sovnet hun, og følte seg helt trygg i seg selv.

- Ligotør

Meld deg på vårt nyhetsbrev og gå ikke glipp av en eneste episode!
Registrering av nyhetsbrev