Physio Practice Part 4

Først nå la Sara merke til at det var en annen dør på siden av legekontoret. Daniela åpnet den og førte Sara inn i et lite forrom, som inneholdt ytterligere to dører.

Daniela grep den hjelpeløst bundne Sara i en av løkkene på tvangstrøyen, dyttet henne inn i forrommet og åpnet en av dørene. Sara kunne se at i det tilstøtende rommet var alle vegger og til og med gulvet dekket med tykt hvitt trekk, sannsynligvis en slags imitert skinn!

Det såkalte individuelle venterommet var ikke mer enn en polstret celle som målte omtrent 2 × 3 m. Og det var ingen tvil om at Sara ville tilbringe minst de neste to timene der alene og hjelpeløs, stramt fast i en nådeløst trang tvangstrøye.

Sara kjente seg plutselig svak i knærne. Det var ingen stor overraskelse at hun falt rett inn i midten av det polstrede gulvet i cellen da Daniela ga henne et dytt gjennom celledøren. Bakken var egentlig veldig myk, for hun skadet seg ikke da hun falt på siden.

"Slapp av, kjære!" sa Daniela igjen med sitt brede glis. Det gikk sakte opp for Sara at hun ikke hadde vært helt klar over spillet hun hadde satt seg inn i. Den plutselige toneendringen og Danielas ordvalg så ut til å tyde på at dette etablissementet kun hadde en svært begrenset tilknytning til helsevesenet. Daniela lukket døren, som selvfølgelig også var polstret på innsiden av cellen.

Sara satt på huk på gulvet og så seg rundt. Det var tilsynelatende en liten observasjonsåpning i døren, og et ganske svakt lys fra indirekte belysning skinte ned på dem fra taket. Sara klarte å reise seg med sin bundne overkropp og se gjennom spalten i døren. Men glasset var tydeligvis speilvendt, og hun kunne ikke se noe. Plutselig ble hun overveldet av sinne: "Åpne døren, dere drittsekker! Slipp meg ut!" Men ingenting skjedde. Det var heller ingenting å høre. Tilsynelatende hadde polstringen til cellen en veldig lydisolerende effekt. Sara gjentok samtalene sine, men alt forble stille.

Egentlig kan det ikke være så vanskelig å komme seg ut av en sånn tvangstrøye, tenkte Sara. Hun hadde sett det på noen TV-serier. Men uansett hvor mye hun bøyde seg og hvor hardt hun trakk, var det absolutt ingen plass igjen i jakken. Hun kunne ikke spre armene eller heve eller senke dem på noen måte. Saras armer var bundet til et punkt av fullstendig ubevegelighet. I en handling av desperasjon trakk hun av all kraft alle steder på en gang, men ingenting på jakken endret posisjonen hans. Det eneste som skjedde var at det ca 5 cm brede beltet gjorde seg gjeldende gjennom skrittet hennes på en merkelig erotisk måte. Etter en stund ble hun så sint at hun begynte å skrike: "Hjelp! Slipp meg ut herfra! Dere skitne griser!" Ingenting skjedde.

Etter et øyeblikk hørtes Danielas stemme tydeligvis fra en liten, skjult høyttaler i taket: "Vær god, kjære! Bare slapp av! Du kommer senere! Og hvis du fortsetter å lage en slik racket, må jeg... hmmm... utvide sedasjonen din! Og jeg mener "rolig" helt bokstavelig! Du har hørt at legen har gitt meg tillatelse til å reagere på riktig måte!" Stillhet igjen.

Sara satte seg på gulvet i cellen og ville egentlig prøve å slappe av. Men jo mer hun tenkte, jo sintere ble hun. Det neste følelsesmessige utbruddet kom raskt: "Dette er frihetsberøvelse, dere drittsekker! Jeg skal anmelde dere alle sammen! Dere kan ikke gjøre dette mot meg!" Sara gjentok disse skrikene et par ganger til, men ingenting så ut til å skje.Plutselig åpnet celledøren seg, og Sara tenkte lettet på å bli løslatt. Nå har de fått det til, tenkte hun for seg selv.

Det var ikke legen som kom inn, men Daniela igjen, som hadde et veldig strengt ansiktsuttrykk. Daniela sto foran den bundne Sara og gjemte hendene bak ryggen. De to sto mot hverandre et øyeblikk, og Sara prøvde å se like streng ut som Daniela. Sara la merke til at antrekket til Daniela tilsynelatende hadde endret seg litt. Selv om hun fortsatt hadde på seg en hvit frakk, som vanlig for medisinske fagfolk, var den alt for kort! Daniela hadde også overraskende høye hæler, og de hvite nettstrømpene så ikke ut til å passe medisinsk personell. For ikke å snakke om bukseselene som tittet frem nederst på den alt for korte kjolen. På en eller annen måte passet det ikke til situasjonen at Daniela gjemte noe bak ryggen hennes.

Egentlig var det akkurat som å plystre i vinden da Sara sa: "Takk for at du kom og slapp meg ut av tvangstrøya igjen!" Daniela sa ingenting, men slapp det hun hadde gjemt bak ryggen. Hun tok igjen Sara i en av løkkene på jakken og dyttet henne ned på den myke bakken. Så snudde Daniela Sara på magen og satte seg på huk over ryggen hennes. Sara la merke til at Daniela tilsynelatende prøvde å stappe noe som en stor rød gummiball inn i munnen hennes. Så hun holdt umiddelbart munnen tett lukket. Men plutselig trykket Daniela på nesen til den bundne og hjelpeløse Sara. Så intuitivt åpnet Sara munnen for å puste, og - jøss - Daniela hadde presset ballen inn i munnen rett bak tennene hennes.

Sara la merke til at denne ballen så ut til å være laget av silikon eller noe lignende. For han var på en måte veldig myk. Når hun bet den ga det litt, men da hun prøvde å bite videre ble det steinhardt. Dessuten var denne bitingen ganske slitsom fordi ballen virket ganske stor. Da hun slappet av underkjeven, presset ballen munnen hennes opp og fylte den helt, slik at Sara i beste fall bare kunne si et veldig dempet "Mmmmmmpf!" utgitt. Sara kunne også kjenne det som så ut til å være en stropp som ble festet godt rundt halsen hennes...

... oppfølger følger

- Ligotør

Meld deg på vårt nyhetsbrev og gå ikke glipp av en eneste episode!
Registrering av nyhetsbrev